Teselskapet jeg ikke var del av viste seg å bli til noe ingen hadde forutsett. Det begynte med at en av deltakerne ytret et ønske om å få holde en tale. Og ja, det skulle hun få lov til. Men talen ble drøy for mange, og det brøt ut tumulter. Faktisk ble det knyttet never og slått. Kanskje i sinne, kanskje i iver.

Jeg hørte om det samme kveld. Ble oppringt og bedt om å komme for å prøve å roe gemyttene. Noe motvillig ankom jeg selskapet. Inne i lokalet grep jeg ordet ved å rope høyt iiiieeee. De så på meg. Jeg visste ikke hva jeg så skulle si, men sa at nå er selskapet over, jeg vil at dere finner yttertøyet og finner veien ut selv.

Selv fant jeg meg en kopp, helte i te, og satt meg ned i et hjørne og prøvde å samle tankene. Der satt jeg lenge, jeg tror kanskje jeg sovnet. Da jeg reiste meg var det sen natt eller tidlig morgen og det var mørkt overalt rundt meg helt til jeg kom meg ut og så noen stjerner skinne høyt over meg.

I neste fase gikk og gikk jeg, langt. Jeg prøvde å gå til et stille sted, å ta inn stillheten, å komme nærmere naturen. Jeg måtte ut av byen.

Så jeg flyttet langt vekk. Bort fra alt jeg kjente. Til noe jeg følte jeg kjente bedre enn det jeg flyttet fra.

Hvem i all verden drikker te?

Hvis man skal drikke te, så skal den være utsøkt. Noe annet virker meningsløst. Det er for mye dårlig te i omløp. Det har jeg etterhvert funnet ut. Mesteparten av teen jeg selv har drukket har vel vært av den mindre gode typen. Nå handler plutselig mye for meg om å drikke utsøkt te.

Men hvorfor i all verden holder jeg på med sånt. Jeg må da gjøre mer ut av tilværelsen enn å drikke te, enten den er dårlig eller utsøkt. Men jeg beveger meg i riktig retning sier jeg til meg selv. Og kanskje gjør jeg det. Eller roter jeg bare i ring.